Dette er tittelen på ein kronikk av doktorgradsstudent ved Universitetet i Oslo, Mona Stang i Aftenposten den 20. mai. Ho skriv: «Dansegruppen Frikars opptredener sammen med Alexander Rybak har vakt interesse for en danseform med historiske aner». Og ho held fram:
«En av de mest interessante kildene til førmoderne dans, nedskrevet mens våre bergbilder var i en sluttfase, er Platons Lovene, hvor bl. a. dansens sosiale funksjon drøftes, og hvor forfatteren faktisk bruker noen av de samme kategoriene og teoetiske utgangspunktene som moderne antropologiske arbeider om dans.
Platon diskuterer dansens rolle i moralopplæringen, og ser aktiviteten som en en type uskrevne regler – grunnleggende for staten velbefinnende. Å danse betydde å være sosialisert, mens den som ikke kunne danse ble betraktet som udannet og ikke-borger.
Helleristninger, krukdans og andre tradisjonelle danseformer viser arv fra tidligere tider da bevegelse ble sett på som kommunikasjon på lik linje med det talte ord, og er alle viktige for å forstå fortidig mentalitet og rasjonalitet.
Hulda Garborg og den frilynde ungdomsrørsla gjorde en formidabel innsats for å ta vare på de norske dansene, bl. a. ved å oppsøke etterkommerne etter vikingtidens og middelalderens nordmenn på Færøyene for å lære seg «ekte» ringdans.
Som globalt fenomen kan dans forene og bygge broer. Både dansebevegelser og det de symbolliserer er ofte felles for mennesker over store områder. Dans forteller derfor også om kulturkontakter i fjern fortid – og kan danne grunnlag for nye – slik som møtet mellom russere og nordmenn i krukdans og kosakkdans i Moskva i 2009.»
